AKTUELLE BØKER OM JESUS-MYTISISME
Bokmeldinger
Jesus – en myte
Hvordan kan det være mulig at Jesus aldri har eksistert? Hvordan kan Vestens dominerende religion være basert på en løgn? Dette er spørsmål som den greske journalisten Minas Papageorgiou vil ha svar på. I Jesus Mythicism: An Introduction (engelsk overs. fra gresk i 2015, 309 sider, også som e-bok på Amazon) tar han opp et gammelt tema som igjen er blitt påtrengende.
Hvordan kan det være mulig at Jesus aldri har eksistert? Hvordan kan Vestens dominerende religion være basert på en løgn? Dette er spørsmål som den greske journalisten Minas Papageorgiou vil ha svar på. I Jesus Mythicism: An Introduction (engelsk overs. fra gresk i 2015, 309 sider, også som e-bok på Amazon) tar han opp et gammelt tema som igjen er blitt påtrengende.
Tross engstelige teologers
innsats for å unngå spørsmålene, ikke minst i Norge, svarer stadig flere
seriøse forskere verden over, som tenker ’utafor boksen’, at en eventuell
jordisk Jesus enten ikke lar seg finne bak sløret av motstridende kilder og
tradisjoner, eller at han ikke kan ha eksistert som en virkelig person i det
hele tatt. En gruppe av disse kalles (Jesus-)mytisister fordi de oppfatter Jesus
som en fabrikkert mytisk skikkelse og evangeliene som fiksjonslitteratur. På
den ene sida står de fram med mer vidtgående logiske konsekvenser av
Jesus-forskningas (manglende) resultater, noe som radikale tradisjonalister som
f.eks. ’guruen’ Bart D. Ehrman burde ha gjort for lengst. På den andre sida leverer
mange av dem egne, dyptpløyende forskningsbidrag som ikke står noe tilbake i
forhold til historievitenskapens krav om etterrettelighet og bevis.
Mytisistenes
syn kan oppsummeres med at Jesus, evangeliene og kristendommens tilblivelse
kan forklares på bakgrunn av gjengse mytiske forestillinger i samtida,
forestillinger som ble historisert og judaisert i et synkretistisk
hellenistisk-jødisk miljø, og som ble satt sammen for å passe til bestemte
hensikter hos forfatterne og kirkas ledere.
Moderne mytisister
Papageorgiou vil informere folk flest om mytisistbevegelsen og de nye trendene. Og boka hans gir en brei og nyansert oversikt over temaet og en rekke amerikanske og europeiske mytisister (også et par svensker) som har markert seg på ulike måter. Disse er intervjuet og har fått presentere sine anliggender og argumenter. De har ellers profilert seg gjennom bøker og blogger, og mange av dem kan ses og høres på YouTube, f.eks. Robert M. Price, D.M. Murdock (alias Acharya S.), Kenneth Humphreys, Richard C. Carrier og Joseph Atwill, for å nevne de mest kjente. *
Papageorgiou vil informere folk flest om mytisistbevegelsen og de nye trendene. Og boka hans gir en brei og nyansert oversikt over temaet og en rekke amerikanske og europeiske mytisister (også et par svensker) som har markert seg på ulike måter. Disse er intervjuet og har fått presentere sine anliggender og argumenter. De har ellers profilert seg gjennom bøker og blogger, og mange av dem kan ses og høres på YouTube, f.eks. Robert M. Price, D.M. Murdock (alias Acharya S.), Kenneth Humphreys, Richard C. Carrier og Joseph Atwill, for å nevne de mest kjente. *
Mytisismen er gammel
Den historiske oversikten over mytisister er representativ, men Wikipedias artikler The Christ Myth og Christ Myth Theory kan anbefales som supplement. Dessuten bør klassikeren Jesu liv i forskningens lys, av Albert Schweitzer (norsk overs. 1969) nevnes.
Den historiske oversikten over mytisister er representativ, men Wikipedias artikler The Christ Myth og Christ Myth Theory kan anbefales som supplement. Dessuten bør klassikeren Jesu liv i forskningens lys, av Albert Schweitzer (norsk overs. 1969) nevnes.
I hovedsak
er mytisistenes synspunkter like gamle som den vitenskapelige bibelkritikken,
ca. 250 år. Men nå er mengden av dokumentasjon og klarhet helt annerledes enn
i Opplysningstida. Den oppmerksomme leser vil også kunne trekke linjer tilbake
til antikken; mytisistiske forklaringer kan leses ut av Det nye testamentet,
bl.a. av paulusbrevene. For øvrig nevner Papageorgiou to paver i Renessansen,
Leo X og Paul III, som skal ha erkjent at Jesu eksistens var en fabel. Paul mente
sågar at overtroen som fulgte med Kristus-fabelen, hadde vært særdeles lukrativ
for ham selv og forgjengerne hans.
Bevis mangler
Som antydet er mytisistene ingen homogen gruppe. De vektlegger ulike saksforhold og religiøse tradisjoner, noe som intervjuene demonstrerer godt. Likevel er det visse momenter som går igjen: Fra ”Jesu tid” (første halvdel av det første århundret) mangler historiske og arkeologiske bevis om ham og hans familie. Det er merkelig, når han angivelig laget så mye ’bølger’ rundt og etter seg. Utenomkristne dokumenter fra samtida finnes ikke: Den jødiske historikeren Josefus og de romerske historikerne Tacitus og Suetonius, som har noen diskutable merknader, er seine og upålitelige, høyst sannsynlig lagt til av kristne i ettertid. Evangeliene, som er så seine som fra tiåra rundt år 100, er heller ikke til å stole på. Evangeliene kan nemlig ikke betraktes som uavhengige historiske kilder, men som trosdokumenter, legender og partiske propagandaframstøt. Evangeliene er de tidligste bevisene vi har på den stadig tiltakende tendensen til å forankre Jesus i historien for å befeste troen.
Som antydet er mytisistene ingen homogen gruppe. De vektlegger ulike saksforhold og religiøse tradisjoner, noe som intervjuene demonstrerer godt. Likevel er det visse momenter som går igjen: Fra ”Jesu tid” (første halvdel av det første århundret) mangler historiske og arkeologiske bevis om ham og hans familie. Det er merkelig, når han angivelig laget så mye ’bølger’ rundt og etter seg. Utenomkristne dokumenter fra samtida finnes ikke: Den jødiske historikeren Josefus og de romerske historikerne Tacitus og Suetonius, som har noen diskutable merknader, er seine og upålitelige, høyst sannsynlig lagt til av kristne i ettertid. Evangeliene, som er så seine som fra tiåra rundt år 100, er heller ikke til å stole på. Evangeliene kan nemlig ikke betraktes som uavhengige historiske kilder, men som trosdokumenter, legender og partiske propagandaframstøt. Evangeliene er de tidligste bevisene vi har på den stadig tiltakende tendensen til å forankre Jesus i historien for å befeste troen.
Paulus røper
ikke i sine brev noe kjennskap til en jordisk person Jesus. Han kan ha
betraktet Kristus som et himmelsk vesen eller en engel som talte til ham, og
som han kunne lese om i sin bibel, det greske gamletestamentet. Andre
nytestamentlige brev tyder på at de første kristne holdt Jesus for å være en
symbolsk figur (Visdommen, Logos, Adam, Guds sønn, en himmelsk yppersteprest
eller Messias). Guder og historiske skikkelser som evangelienes Jesus ellers har
likhetstrekk med, er Dionysus, Horus, Osiris, Mitras, Attis, Herakles, Krishna,
Buddha, Apollonius av Tyana, Sokrates, Romulus, Julius Cæsar m.fl. Jesus-figuren kan også
ha lånt arketypiske trekk fra astrologien.
Noen
foreslår at litteraturkyndige aristokrater med romerske og jødiske interesser
på denne bakgrunnen skapte kristendommen som en romervennlig utgave av jødedommen.
De gjenbrukte profetiske tekster fra Bibelen og jødiske tolkninger i samtida, benyttet
tanker og motiver fra filosofen Filo av Aleksandria og tidlig gnostisisme, fra
stoisismen og kynismen, fra Homer og Vergil.
Etterbibelske konkretiseringer
I det siste kapitlet av Jesus Mythicism tar forfatteren opp menneskets psykologiske trang til å knytte troen til konkreter og til å gi religiøse symboler menneskelige trekk. Dette ses i sammenheng med det økende behovet gjennom århundrene for å knytte Jesus til jorda og historien. Relikvier og avbildninger av Jesus, bl.a. Torino-kledet, Jesu tornekrone og bilder av ham med filosofansikt, er tidlige eksempler. De kristne endret også tidsregninga for å befeste troen på Jesu eksistens. I denne forbindelse kunne det vært opplyst mer om ny produksjon og kommersialisering av falske bevis, som rekonstruksjoner av korsfestelse, besøk ved ’Jesu grav’ og kista med den hebraiske innskriften ’Jaqob Josefs sønn, Jesu bror’ som dukket opp i 2002.
I det siste kapitlet av Jesus Mythicism tar forfatteren opp menneskets psykologiske trang til å knytte troen til konkreter og til å gi religiøse symboler menneskelige trekk. Dette ses i sammenheng med det økende behovet gjennom århundrene for å knytte Jesus til jorda og historien. Relikvier og avbildninger av Jesus, bl.a. Torino-kledet, Jesu tornekrone og bilder av ham med filosofansikt, er tidlige eksempler. De kristne endret også tidsregninga for å befeste troen på Jesu eksistens. I denne forbindelse kunne det vært opplyst mer om ny produksjon og kommersialisering av falske bevis, som rekonstruksjoner av korsfestelse, besøk ved ’Jesu grav’ og kista med den hebraiske innskriften ’Jaqob Josefs sønn, Jesu bror’ som dukket opp i 2002.
Imidlertid
behandles den omseggripende bruken av Jesus-bilder og symboler ’overalt’,
f.eks. på dodører og i bunnen av stekepanner, og den moderne film- og
TV-industriens utnyttelse av Jesus-myten. (Flere konkrete filmeksempler fra
1912 og videre omtales.) Dette er kraftige virkemidler til styrking av folks bevissthet om at Jesus virkelig har levd. Men som bevis blir selvsagt alle
disse estetiske uttrykkene avvist av mytisistene som falsknerier med røtter i
det første kristne århundret.
Mytisistene på frammarsj
Språket i Jesus Mythisicm er enkelt, engelsken til dels dårlig, men dette skygger ikke for innholdet. Når en norsk debatt om emnet så å si er fraværende, kan boka fylle et behov for elementær informasjon om hva som skjer internasjonalt mht. de moderne mytisistenes ulike meninger og bidrag til forskninga om den historiske og mytiske Jesus. I og med sosiale medier vokser bevegelsen, og den blir bedre organisert. Det etablerte, tradisjonelle forskningsmiljøet begynner å lytte til mytisistenes argumenter.
Språket i Jesus Mythisicm er enkelt, engelsken til dels dårlig, men dette skygger ikke for innholdet. Når en norsk debatt om emnet så å si er fraværende, kan boka fylle et behov for elementær informasjon om hva som skjer internasjonalt mht. de moderne mytisistenes ulike meninger og bidrag til forskninga om den historiske og mytiske Jesus. I og med sosiale medier vokser bevegelsen, og den blir bedre organisert. Det etablerte, tradisjonelle forskningsmiljøet begynner å lytte til mytisistenes argumenter.
Richard C. Carrier
Richard Carrier er av Papageorgiou nevnt som en av de mest prominente og aktive akademikerne på den mytisistiske arenaen nå. Det kan være grunn til å presentere ham nærmere som den skarpe og seriøse forskeren han er:
Richard Carrier er av Papageorgiou nevnt som en av de mest prominente og aktive akademikerne på den mytisistiske arenaen nå. Det kan være grunn til å presentere ham nærmere som den skarpe og seriøse forskeren han er:
Carrier
innrømmer at mange mytisister kan virke crazy,
og han er like kritisk til virvaret av påstander som hersker blant mytisistene
som blant historisistene, uten at det rokker ved det mytisistiske perspektivet
som sådan. Carrier selv er ikke bare saklig nøktern, han er faglig dyktig og
etterrettelig. I to bøker fra 2014 overbeviser han: Proving
History: Bayes’s Theorem and the Quest of the Historical Jesus (345
sider) og On the Historicity of Jesus. Why We Might have Reason for Doubt (746 sider). (Sjekk Amazon!)
Strenge metodekrav
Carrier er grundig mht. begrepsbruk, redegjørelser og anførsler, og han krever det samme av andre. I den første boka går han spesielt inn på metodeproblemet i Jesus-forskninga og spør hvordan det kan testes at noen har eksistert. Han drøfter bl.a. tolv aksiomer (dvs. selvinnlysende sannheter) og tolv regler for historisk metode. Eksempler: når man holder noe for ’sannsynlig’, betyr det mye mer enn femti prosent sikkert; generaliseringer er ikke tillatt uten klare belegg; intuisjon og personlig synsing holder ikke; seinere kilder som uttrykker noe om tidligere tider, er tvilsomme - kilder bør være samtidige. Carrier diskuterer også atten kriterier som til vanlig brukes for å fastslå hvilke fakta og Jesus-ord som kan være opprinnelige og ekte. Det bør ikke forbause at han, etter behandling, gir kriteriene stryk alle sammen. Fordi han anser den tradisjonelle forskninga som tvilsom og tilfeldig. Ofte er teologenes standpunkter utslag av reine antakelser og subjektive prioriteringer. Og konsensus repeteres ukritisk.
Carrier er grundig mht. begrepsbruk, redegjørelser og anførsler, og han krever det samme av andre. I den første boka går han spesielt inn på metodeproblemet i Jesus-forskninga og spør hvordan det kan testes at noen har eksistert. Han drøfter bl.a. tolv aksiomer (dvs. selvinnlysende sannheter) og tolv regler for historisk metode. Eksempler: når man holder noe for ’sannsynlig’, betyr det mye mer enn femti prosent sikkert; generaliseringer er ikke tillatt uten klare belegg; intuisjon og personlig synsing holder ikke; seinere kilder som uttrykker noe om tidligere tider, er tvilsomme - kilder bør være samtidige. Carrier diskuterer også atten kriterier som til vanlig brukes for å fastslå hvilke fakta og Jesus-ord som kan være opprinnelige og ekte. Det bør ikke forbause at han, etter behandling, gir kriteriene stryk alle sammen. Fordi han anser den tradisjonelle forskninga som tvilsom og tilfeldig. Ofte er teologenes standpunkter utslag av reine antakelser og subjektive prioriteringer. Og konsensus repeteres ukritisk.
Carrier
hevder at Jesus-forskerne må bli mer vitenskapelige og ta i bruk logisk/matematisk sannsynlighetsregning, når de skal avgjøre hvilke hypoteser (påstander, teorier)
som har mest for seg mht. hvem Jesus eventuelt var, hva han sa og gjorde. Forskernes ulike
syn på fortellingene om Jesu fødsel, liv og virke, død og oppstandelse spriker
nemlig så mye at de ikke lar seg forene. Derfor må alle forskere som vil oppnå
kredibilitet, forplikte seg på sikrere metoder og et felles språk. Bayes’ teorem
(BT) eller betinget sannsynlighetsregning og kalkulasjon gir en velprøvd plattform. BT brukes allerede
innenfor mange fag som har innslag av historie (som kosmologi, geologi og
arkeologi) og innen adferdsvitenskap (f.eks. psykologi, antropologi, sosiologi
og økonomi). Ved å benytte BT også i den historiske evangelieforskninga kan
det avgjøres i hvert enkelt tilfelle som står til diskusjon, hvilken av de
alternative forklaringene/hypotesene som kommer best ut som mer plausibel enn de andre. BT
baserer seg alltid på hva man faktisk vet til enhver tid, ikke på spekulasjoner,
tro, dogmer eller antakelser. Men samtidig er det i sannsynlighetsregning aldri
snakk om hundre prosent sikre bevis, bare om mest sannsynlig. Kommer det ny
informasjon, kan resultatene endre seg.
Nødvendig bakgrunnskunnskap
I sin andre bok fra 2014 anvender Carrier selv Bayes’ teorem i en omfattende gjennomgang av hypotesen om Jesu historisitet. I kapittel 4 og 5 gjennomgår han 48 elementer av historisk bakgrunnskunnskap som trengs for å felle korrekte dommer, elementer som alle Jesus-forskere må ta hensyn til. Noen eksempler, ekstremt forkortet: Kristendommen oppsto i en jødisk sekt på det syrisk-palestinske området i det første århundret (uavhengig av en eventuell historisk Jesus). Da verserte det mange konkurrerende retninger, også messianske. Det var flere hellige, betydningsfulle skrifter enn dem vi finner i den seinere fastlagte kanon, bl.a. Salomos Visdom og Jesajas opptakelse. Skriftene kunne ha skjulte meldinger som bare de innvidde var i stand til å forstå, ikke ulikt dødehavssektens oppfatning om sin egen status og innsikt. Det kunne tenkes flere messiaser; noen messias-troende forestilte seg at èn skulle bli drept før verdens ende.
I sin andre bok fra 2014 anvender Carrier selv Bayes’ teorem i en omfattende gjennomgang av hypotesen om Jesu historisitet. I kapittel 4 og 5 gjennomgår han 48 elementer av historisk bakgrunnskunnskap som trengs for å felle korrekte dommer, elementer som alle Jesus-forskere må ta hensyn til. Noen eksempler, ekstremt forkortet: Kristendommen oppsto i en jødisk sekt på det syrisk-palestinske området i det første århundret (uavhengig av en eventuell historisk Jesus). Da verserte det mange konkurrerende retninger, også messianske. Det var flere hellige, betydningsfulle skrifter enn dem vi finner i den seinere fastlagte kanon, bl.a. Salomos Visdom og Jesajas opptakelse. Skriftene kunne ha skjulte meldinger som bare de innvidde var i stand til å forstå, ikke ulikt dødehavssektens oppfatning om sin egen status og innsikt. Det kunne tenkes flere messiaser; noen messias-troende forestilte seg at èn skulle bli drept før verdens ende.
Siden det
ikke er noen beviser som kullkaster hypotesen om at kristendommen oppsto i et
jødisk miljø der man ventet på en messias som skulle dø, er denne hypotesen mer
sannsynlig enn andre hypoteser. Den er også mer plausibel enn en annen, utbredt
oppfatning blant teologene, nemlig at de kristne først begynte å tro på
messias’ død etter at Jesus hadde stått opp fra de døde. At han ble hengt opp på
et tre (korsfestet?; se appendiks i Jesus
Mythicism), leste de ut av (eller inn i) bestemte steder i Det gamle
testamentet. At han var en preeksistent Guds sønn leste de også ut av de
hellige skriftene. Viktige guddommelige meddelelser fikk de i tillegg gjennom
drømmer, visjoner og hallusinasjoner, som var mer troverdige og autoritative
enn menneskelige tradisjoner. Forståelsen av kosmos var annerledes enn vår, og
hendelser i himmelen som man fikk vite om, var like virkelige som jordiske
hendelser, ja mer reelle (jf. platonismen). Jesu soningsdød og oppstandelse fant sted i himmelen,
på et sted mellom jorda og månen.
Enig og uenig
Som mytisist kolliderer Carrier med evangelienes bilde av Jesus som en jordisk person. Carrier mener at evangeliene tilhører en seinere fase av kristendomshistoria, der den himmelske frelseren er blitt et jordisk menneske. Hvordan (en del av) kristendommen hadde kommet dit og hva som skjedde med den opprinnelige formen, vet ingen, for vi mangler helt dokumentasjon om utviklinga fra ca. 60 og fram mot slutten av det første århundret. Etter Jerusalems fall (år 70) dukker den historiske Jesus opp som et nytt alternativ i Markusevangeliet. Siden blir evangeliesjangeren populær og de kanoniske evangeliene dominerende. Evangeliene er allegorier. – I kapittel 12.3 i On the Historicity of Jesus oppsummerer Carrier sin forståelse av kristendomshistoria i det første århundret.
Som mytisist kolliderer Carrier med evangelienes bilde av Jesus som en jordisk person. Carrier mener at evangeliene tilhører en seinere fase av kristendomshistoria, der den himmelske frelseren er blitt et jordisk menneske. Hvordan (en del av) kristendommen hadde kommet dit og hva som skjedde med den opprinnelige formen, vet ingen, for vi mangler helt dokumentasjon om utviklinga fra ca. 60 og fram mot slutten av det første århundret. Etter Jerusalems fall (år 70) dukker den historiske Jesus opp som et nytt alternativ i Markusevangeliet. Siden blir evangeliesjangeren populær og de kanoniske evangeliene dominerende. Evangeliene er allegorier. – I kapittel 12.3 i On the Historicity of Jesus oppsummerer Carrier sin forståelse av kristendomshistoria i det første århundret.
I forhold til de fleste bibelforskerne i dag er Carrier både enig og uenig, konservativ og radikal på én gang:
- Angående
Jesu død er det de som mener at den i begynnelsen ikke ble oppfattet som en
soningsdød, men at dette innholdet var frukt av teologiseringa etterpå. Carrier
hevder altså at Jesu død som soning for synder var en fundamental forståelse
helt fra starten av. Den var sett i sammenheng med innholdet i de jødiske
høytidene Påsken og Soningsdagen.
- Carrier
er ukontroversiell f.eks. når det gjelder synet på evangelienes seine opprinnelse og
på Paulus og paulusbrevene (ca. 50). Men når det gjelder Q (Talekilden) som en egen
tradisjonstråd i evangeliene Matteus
og Lukas, slik de fleste regner med i
dag, hevder Carrier derimot at dette er en ubegrunnet og unødvendig hypotese; Matteus står bak den, og Lukas kopierer og redigerer ham samt talestoffet videre. Lukas er for øvrig avhengig av den jødiske historieskriveren Josefus.
- Det
er en utbredt oppfatning at en historisk Jesus ikke ble guddommeliggjort før etter
sin død. Det vises bl.a. til at Paulus bare kjenner ham som en himmelsk messias-skikkelse, Kristus. Mot denne oppfatninga mener Carrier at Jesus fra begynnelsen
av var holdt som guddommelig (men ikke lik Gud selv), og at Paulus nettopp
viser dette.
- Noen
hevder at en apokalyptisk side ved Jesus ikke var der fra begynnelsen av, men at
troen på Jesu gjenkomst fra himmelen for å dømme verden kom til etter hvert.
Carrier mener derimot at Jesus-skikkelsen var apokalyptisk fra begynnelsen av. Han skulle komme til jorda, men bare én gang, ved verdens ende.
- Carriers
overbevisning om Jesus som en himmelsk skikkelse er, etter hans eget utsagn,
spesielt inspirert av kanadieren Earl Doherty, som i 2009 kom med tungvekteren Jesus
Neither God Nor Man. The Case for a Mythical Jesus (814 sider). Men Carrier
står på egne bein, bl.a. når det gjelder Q-spørsmålet og ikke minst når han
vektlegger metodespørsmålet og Bayes’ teorem. De mange formlene som han presenterer
i den forbindelse, kan gjøre lesninga tung. Men formlene er helst beregnet på forskere; andre kan stort sett hoppe over dem. Innholdet og poengene er fullt
forståelige likevel.
Refleksjoner
De tre bøkene som her er omtalt, gir anledning til følgende refleksjoner:
Det foreligger nå en stor mengde ny viten om Jesus som ikke bare rokker ved evangelienes troverdighet, men som gjør en historisk Jesus usannsynlig. I et øyeblikk av tilbakeholdenhet, som jo BT-metoden krever, sier Carrier til alle forsvarere av Jesu historisitet: «Hvis det er realistisk mulig at Jesus ikke eksisterte, så er det ikke lenger mulig å hevde at vi vet at han eksisterte. Vi kan bare hevde at han kan ha eksistert, eller at han sannsynligvis gjorde det.» Men selv er ikke Carrier i tvil, oddsene er så dårlige (i beste fall 30%) at det ikke lenger er mulig å forsvare Jesu eksistens. Og det demonstrerer han ettertrykkelig!
De tre bøkene som her er omtalt, gir anledning til følgende refleksjoner:
Det foreligger nå en stor mengde ny viten om Jesus som ikke bare rokker ved evangelienes troverdighet, men som gjør en historisk Jesus usannsynlig. I et øyeblikk av tilbakeholdenhet, som jo BT-metoden krever, sier Carrier til alle forsvarere av Jesu historisitet: «Hvis det er realistisk mulig at Jesus ikke eksisterte, så er det ikke lenger mulig å hevde at vi vet at han eksisterte. Vi kan bare hevde at han kan ha eksistert, eller at han sannsynligvis gjorde det.» Men selv er ikke Carrier i tvil, oddsene er så dårlige (i beste fall 30%) at det ikke lenger er mulig å forsvare Jesu eksistens. Og det demonstrerer han ettertrykkelig!
Man kan da
spørre: Hva vil kirka gjøre når den må erkjenne og forkynne at Jesus ikke har
levd? Joannis Mpousios, som er ett av intervjuobjektene, sier: «Hvis ikke
kristne hadde gjort krav på at Jesus var en historisk person, ville deres kult
ha vært en av de mange tilsvarende kulter som dukket opp i middelhavsområdet på
den tida. Men siden de besluttet å fastholde dette som en historisk sannhet, så
må de også være rede til å akseptere stadig smertefulle angrep fra den
vitenskapelige historieforskninga og, selvsagt, fra logikkens uunngåelige
kraft».
_____________________
* De som forsker på den historiske Jesus og urkristendommen, kan grovt sett deles inn i 2 grupper: tradisjonalister (konservative og radikale som regner med en historisk Jesus) og Jesus-fornektere (bl.a. mytisistene). Det kan også mer presist skilles mellom de som, på den ene sida regner med at en historisk Jesus ble mytologisert (som Bart Ehrman i boka How Jesus Became God), og, på den andre sida, de som regner med at en mytisk Jesus-skikkelse ble historisert. (Det er her et spørsmål om hvilken vei euhemeriseringa foregikk.)
Se til dette: http://www.salon.com/2015/07/06/5_good_reasons_to_think_jesus_never_existed/?utm_content=buffer31365&utm_medium=social&utm_source=twitter.com&utm_campaign=buffer
Velskrevet oppsummering av Jesus-mytisismen slik den fremstår i 2015. Jeg er veldig spent på utviklingen fremover. Spesielt Carrier (og jeg vil også hevde Doherty) bygger et svært solid helhetlig argument for hypotensen om at Jesus ble "euhemerized" fra først å være en ren gudeskikkelse hos Paulus til senere å bli jordisk i evangeliene.
SvarSlettJeg tror dog det er for optimistisk å tro at konsensus i dette spørsmålet skal flytte seg veldig fort. Likevel virker det ganske tydelig at mytisistene er på vei til å flytte Overton vinduet, slik at temaet nå blir mer stuerent.
hilsen
Simen
Takk for positiv respons! Momentet evhemerisering er viktig (også for Price). Noe tilsvarende også det platonske verdensbildet som Doherty peker på. - Hele saken er jo viktig og aktuell nok, og Papageorgiou sin bok kan anbefales som en første orientering. Vh. tt
SvarSlettHer fant jeg et par slike norske eksempler på "flyttingen av vinduet": Oppgaver på masternivå der studentene drøfter relaterte spørsmål og Carrier sitt syn inngår i drøftingen.
SvarSletthttp://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/219029/AVH5020-kand-nr-4051-masteravh-Jakobsen-navn.pdf?sequence=1
http://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/161253/AVH504-kand-nr-2208-masteravhandling-Hammervik-navn.pdf?sequence=1&isAllowed=y
Konklusjonene bærer preg av forfatternes forutinntatte holdninger, men det er interessant nok at debatten pågår.
Skal drøftingen bli tatt seriøst, kan man dog ikke begå metodeblemmer av denne typen:
"Selv går jeg inn i denne problemstillingen med bakgrunn i et kristent livssyn. Av den grunn
vil det være vanskelig for meg å konkludere med at Jesu oppstandelse ikke har skjedde. Betyr
det at min tilnærming til stoffet er partisk og forutinntatt? Jeg mener at det ikke er tilfellet."
Selvfølgelig er han partisk og forutinntatt! Det er helt riktig å problematisere det i metodeavsnittet, men fullstendig feil å avfeie det som uproblematisk. En god vitenskaplig tilnærming ville vært å forsøke å finne en metode som kunne nøytralisere denne forutinntattheten. F.eks. Hva med å bruke Bayes teorem slik som Carrier gjør?
hilsen
Simen
Takk for url-ene!
SvarSlettEtt av Carriers siktemål i de to bøkene hans fra 2014 er å komme rundt problemet med alle som er forutinntatt - og de er det mange av, av forskjellige grunner. Alle som vil være seriøse Jesus-forskere må forplikte seg på et felles vitenskapelig holdbart språk, Bayes teorem eller sannsynlighetsregning, for å regulere forskningens tilfeldige spill. Carrier peker av og til på Hector Avalos som inspirasjonskilde: The End of Biblical Studies. Og i boka med tittelen Bart Ehrman and the Quest of the Historical Jesus har han, sammen med flere kritikere, gått kraftig i rette med Ehrmans uetterretteligheter bl.a. i boka Did Jesus Exist?
Sjekk for øvrig: http://www.salon.com/2015/07/06/5_good_reasons_to_think_jesus_never_existed/?utm_content=buffer31365&utm_medium=social&utm_source=twitter.com&utm_campaign=buffer
Denne er tyskspråklig. og vel dermed ikke tilgjengelig for alle.
SvarSletthttp://www.amazon.de/Falsche-Zeugen-Au%C3%9Ferchristliche-Jesuszeugnisse-Pr%C3%BCfstand/dp/386569070X
Jeg vil spesielt rette oppmerksomheten mot behandlingen av den tiende bok av Plinius d-y-s brev, hvor man ikke kjenner grunnteksten, kun en trykt utgave fra 1502.
"Kaspar Hauser"
Hei, fint å bli minnet om tyske bidrag, det er en dominans av engelskspråklige for tida. Så å si alle forskere i dag er enige om at de ikke-kristne kildene fra antikken ikke er troverdige. De er i alle fall så usikre og kontroversielle at de ikke kan brukes i en beviskjede. De er gjennomgått og diskutert av mange, av Carrier i On the History of Jesus, kapittel 8.
SvarSlettVh. tt